Smerte

Akutt eller kronisk smerte? Fysisk eller psykisk smerte? Smerte eller ubehag? Det er verken opp til deg eller meg å dømme andres smerteopplevelse; den er subjektiv og kun den som står i den vet hvordan den føles. Likevel, vi vet endel om smerte. 

Livet starter med smerte, for både mor og barn, og for mange ender også livet i smerte. Mellom fødsel og død er vi langt fra smertefrie, men vi hadde fortjent å leve med mindre smerte når vi vet at gjennomsnittlig levealder i Norge er over 84 år for kvinner og over 81 år for menn (målt i 2023, i følge SML) – det er mange år hvis vi lever med konstante, kroniske smerter. 

Men smerte kan også være akutt, som når vi lager mat og kutter oss dypt i fingeren ved kjøkkenbenken, hopper i skibakken, lander skjevt og det sier knekk i både ankel og rygg, eller sklir med sykkel på glatt asfalt og skraper armer og bein til blods. Akutt smerte dempes ofte noe av kroppens egne smertestillende, endorfiner, og det ligger i ordet akutt; den går over. Men noen ganger går ikke smerten over selv om skaden er leget, smerten kan bli kronisk, er der dag ut og dag inn, hele døgnet eller komme brutalt kastende på oss uten forvarsel igjen og igjen. Akutt smerte er brutal, men den kroniske smerten kan tappe oss helt for både krefter, fysiske og mentale ressurser, og kan kvele livsgleden. 

Da jeg jobbet som nevropsykolog så jeg mange smertepasienter. Mange hadde vært i alvorlige ulykker og levde med store, kroniske smerter, andre hadde medfødte eller ervervde sykdommer der smerter preget sykdomsbildet. Felles for dem alle var at de ikke lenger følte seg som «seg selv», de slet med å tenke klart, finne og forstå ord, konsentrere seg, huske både nye og eldre ting, gjøre flere ting samtidig, og planlegge fremover. Alt dette er kognitive vansker som undersøkes i en nevropsykologisk utredning, og det vi så var at desto nærmere hodet smertene var, desto dårligere gjorde pasientene det på testene. Da er det neimen ikke rart at sykdommer som gir hodesmerter kan svekke livskvaliteten i stor grad. Men uansett hvor i kroppen smertene er, de vil for de aller fleste kunne gå ut over både humør, konsentrasjon, hukommelse og livsglede. 

Fysiske smerter kan med andre ord gi psykisk smerte i form av redsel, frykt, tristhet, fortvilelse, sinne, sorg, desperasjon, apati med mer. Selv om psykisk smerte som følge av fysisk smerte er naturlig, vil det dessverre ofte kunne gjøre vondt verre. Fysisk smerte, hvor vond den enn er, vil ofte bli verre av fortvilelse, desperasjon, engstelse, stress eller nedstemthet. Det blir som en forbannelse, en ond sirkel som gjør situasjonen verre og verre, og som kan være forferdelig vond og vanskelig å bryte på egenhånd. 

Da jeg var psykologistudent gjennomførte vi smerteeksperimenter i faget Fysiologisk psykologi. Våre medstudenter stilte modig opp for å påføres smerte i «vitenskapens navn». Oppgaven var å holde hånden i isvann lengst mulig, mens vi jevnlig spurte dem om hvor smertefullt og hvor ubehagelig det var på en skala fra 0 til 10. 0 var ingen smerte/ubehag og 10 var maksimal smerte/ubehag. Først forundret det oss at vi skulle spørre om både smerte og ubehag, for er det ulike ting? Ja, smerte er den rent fysiologisk delen, der for eksempel det å brekke ankelen gir mer smerte enn å forstue den. Ubehag derimot, er den psykologiske fortolkningen vår av den fysiologiske smerten. Noe kan være veldig smertefullt, men ikke så ubehagelig – som en mindre brannskade eller en akutt slagskade, de er ofte veldig smertefulle men ikke så ubehagelige, for skaden så konkret og lite uavklart. Andre ting kan være mindre smertefulle, men veldig ubehagelige – som en magesmerte der smerten i seg selv ikke er så stor, men ubehaget er stort fordi vi i mageregionen har så mye, og smerte der kan bety hva som helst og årsaken kan forbli usikker lenge. Når smerten er kronisk og legene og behandlerne har gjort det de kan er det ofte ubehaget vi kan håpe å få gjort noe med. Ved å gjøre smerten mindre ubehagelig vil vår evne til å tåle smerten øke – selv om den fysiologisk er uforandret. Det vil kunne gi oss rom til å leve et mer normalt og friskere liv, selv om vi er kroniske smertepasienter. 

Som psykolog kan jeg ikke kurere smertene dine, det må jeg overlate til legene. Men jeg kan stå sammen med deg når smertestormene kommer, og samtidig hjelpe deg til å finne din beste måte å leve med den forbannelsen smertene påfører deg. Kanskje det vil åpne døren til et landskap der du klarer leve bedre med smerten, og ikke kun i smerte. For vi er veldig mange som lever med smerte – kronisk, hyppig eller sporadisk – og livet fortsetter, til tross for smertene. Ønsker du jeg skal hjelpe deg til et bedre liv til tross for dine smerter? Jeg er klar for å prate.